Ja-mennene slår til (1)
”En meterlang gyllen dildo er det mest moderne hjelpemidlet til å å
sette seg i respekt hos oppsetsige arbeidere”. (Hank Hardy Unruh).
Vi er i Tampere, Finland, august 2001. De 150 høgt utdanna og overdådig betalte lederne som møter på den rådyre konferansen ”Textiles of the Future” (”framtidas tekstiler”) lytter til foreleseren med det ekstraordinære navnet Hank Hardy Unruh. Han overbeviser dem først om at president Lincoln, ved å erklære slaveriet ulovlig i 1862, hadde grepet inn i Sørstatenes frie handel og foretaksomhet på en forbrytersk måte. ”Dersom ikke slaveriet hadde blitt avskaffet ved tvang”, sa han, ”ville det i vår moderne tid blitt avløst på en naturlig og ikke-tvangsmessig måte av de nye sonene med billig arbeidskraft i u-land. Disse er nemlig betydelig billigere enn slaveriet, da slaveeierne selv måtte sørge for å vedlikeholde arbeidskraften ved hjelp av rikelig mat og velferd. I de nye ”sweatshop”-sonene slipper arbeidsgiverne dette; arbeidskraftens reproduksjon blir overlatt til det enkelte individ. Og dersom noen arbeidere bryter sammen, er det vedkommendes familie som får bære kostnadene, mens det står mange nye klar til å ta deres plass. Derfor ville slaveriet vært et lite profitabelt system i dagens hårde konkurranseverden, og det ville blitt utkonkurrert av et system med en bedre og mer lønnsomhets-fokusert utnytting av arbeidskraften. Altså var Den amerikanske borgerkrigen et gigantisk pengesløseri.”
Foreleseren tok deretter for seg Gandhis ”sjølbergingsmodell”, og forklarte at den var fullstendig stupid, da den var sentrert rundt proteksjonisme og ufrihet for markedskreftene. En praktisering av Gandhis lære ville dessuten true produktiviteten og den økonomiske veksten over hele verden. Dette fordi hans ”sjølbergingsmodell” ville føre til at mange mennesker i u-land ville livberge seg uten å ta arbeid i de nye økonomiske sonene.
Unruh endte opp med å vise hvordan man kan hamle opp med sosial uro blant de lutfattige arbeiderne i ”sweatshops”. Denne kontrollen kan utøves til og med på avstand, sa Unruh, hvis man bare er i besittelse av de riktige symboler som inngyter respekt. For å demonstrere hva som skulle til, reiv han av seg sin elegante Armani-dress og sto avdekt i body-shirt med en meterlang, forgylt kunstig penis. En gyllen dildo er altså universalvåpenet mot alle tilløp til klassekamp. Det var nok en åpenbaring og en stor lettelse for seminardeltakerne, for jubelen ved avslutninga av seansen ville ingen ende ta.
Naturligvis var det heile en bløff; en harselas med WTO-systemet og med turbo-kapitalismen. Men det fikk konferansedeltakerne først opplyst i ettertid. Parodien var iscenesatt av den internasjonale gruppa ”The Yes-Men”, som bekjemper WTO og globaliseringa ved å utføre slike stunt-forestillinger som latterliggjør økonomenes tankegang. De hadde klart å bli invitert til seminaret av godtroende arrangører.
”Dersom ei gruppe av Doctores Philosophiae hyller slikt umodent sludder, bare fordi de trur at det er en offisiell representant for WTO som sier det, hva ellers kan WTO få oss til å gå på med begge beina”, sier Andy Bichlbaum, en representant for ”The Yes-Men”. De som vil lese Unruhs manus, (han heiter naturligvis ikke det i virkeligheten), kan forøvrig finne det på www.theyesmen.org/wto/.
Vi kan alltids hyle av latter over denne sviende avsløringa av hjernedøde økonomer med topp-gasjer. Men så kommer ettertanken: Hva skjedde i ettertid? Hvordan blei denne fantastiske nyheten brukt av vestlige media, som stadig er på leit etter gode historier. Kunne de på noe tidspunkt før 11.09. finne ei bedre historie å pirre sine lesere med? Har du lest denne historia tidligere?
Å nei, da. Ingen større media brakte denne sensasjonelle og humørfylte nyheten fra Lahti, verken i Vesten eller i Finland sjøl. Det må ha vært hundrevis av journalister som har visst om det som skjedde, både ut frå eget frammøte i salen og ut fra det som svirra på den finske ”Ryktebørsen”. Men ingen torde skrive om det. Dertil var heile episoden altfor flau og avslørende. Et litt mindre vellykka stunt kunne allernådigst fått sin plass som notis i Ilta Sanomat og Aftenposten. Men ikke dette. Og nåde den avis og den journalist som bryter ut av kapitalens og markedsøkonomiens ”konsensus”. Ingen sensur er som sjølsensuren. Derfor var det ingen som drista seg til å trekke det aller minste på smilebåndet i spaltene. Pressefolks smil stivner lett ved tanken på svikt i annonseinntektene og skår i karrieren. Så du får nøye deg med å lese om dette i Friheten og på Internet.
”The Yes-Mens” poenger er for mangslungne og oppfinnsomme til å stoppe der. Neste gang skal vi høre hvordan en såkalt ”høyt profilert WTO-økonom”vil løse verdens sultproblemer.
TVI
